--
,
|
Gamle ferdselsårer i Askim
Den kjente delen av Oldtidsveien begynner ved gravfeltet på Trippestadåsen og slutter i vika ved Skårud eller ved Onstadsund. På denne strekningen er det, ifølge UiO, langs veien registrert 63 gravhauger, 5 gravrøyser og 2 steinsettinger, og det forteller at veien var en viktig ferdselsåre fra grensetraktene (trolig også fra Lekum), og videre gjennom Spydeberg. Av ekspertene blir det hevdet at man ingen andre steder i Østfold får et så anskuelig bilde av den for oldtidsminner så karakteristiske beliggenhet på et ra og langs en gammel ferdselsåre, som her. Kombinasjonen ferdselsåre og gravhauger viser her fortidens oppfatning at de døde sosialt var nærværende og deltagende i etterkommernes virksomhet, ikke bare på gården, men også i deres ferdsel. Langs Haraldstadåsen ligger haugene høyt og fritt med god sikt, ikke bare til stien, men også ut over en stor del av Askim, og på klare dager helt til solbelyste snøfjell i det fjerne. (UiOs registering 1966). Størrelsen på en del av haugene viser sannsynlig at det er noen av Askims «storinger» som har fått sitt siste hvilkested på Haraldstadåsen.
Veien Rom-Langnes Den over jordet nedlagte veien fra Rom til Kråkåsen gikk
i nord-vest enden av Kråkåsen inn i den hypotetiske ferdselsåren fra Lekum
til Langnes. Fram til flatehugsten i Romskogen var den godt synlig gjennom
skogen, mest
Veier med tilknytning til kirken
kalles ofte Kirkevei. Det var flere kirkeveier i Askim, og en av dem var
veien fra Kykkelsrudområdet, over Rom og Ilen og fram til kirken. Helt inn i
vår tid ble den i Ilenområdet
Navnet Kirkeveien oppsto sikkert da bygden fikk sin første kirke, kanskje allerede ved det første tusenårsskiftet. Gården Rom er trolig mye eldre, kanskje fra keltertid eller tidligere, og siden vi vet at det sannsynligvis var samtidig gård i prestegårdsområdet, er veien trolig en av de eldste i bygda. At det var ferdselsåre mellom disse gårdene er det ingen grunn til å betvile. Veien er også kalt Mølleveien. Ifølge folketradisjonen har den fått dette navnet fordi bøndene nord i bygda og i Tosebygda brukte veien for transport av korn til maling i møllene i Kykkelsrud. Mellom Kykkelsrud og Ilen kalles veien også Endovern. Det må bety at den på denne strekning må ha vært en endovervei, en raskere vei enn en annen ukjent vei. I Romområdet er veien forsvunnet i ny E-18 og dyrket jord mellom tunet på mellom-Rom og Kråkåsen, og fra Kråkåsen til Gramfeltet er den bygd ned i en anleggsvei. Over jordet mellom Ilen og jernbanen var den opprinnelige veien gått inn i dyrket mark, fra jernbanen til Kløverud i engstykket opp til tunet, og fra Kløverud til prestegården bygd ned i gårdsveien. Av to velvillige grunneiere, Lars Ø. Ihlen på søndre
Ilen, og Torstein Skarsgård på Kvakkestad, fikk jeg i 2003 tillatelse til å
lage en sti i den Folketradisjonens Kongevei begynte
ved Onstadsund og fulgte samme trasé som Karl Johans senere Kongevei fram
til Trippestad.
Like før Kråka krysset veien grensebekken mellom Askim og Eidsberg over Krage bru. I tradisjonen heter det at det ved brua en gang var en trefning mellom norske og svenske militærstyrke, forteller Tore Brevig. Det indikerer at dette var en viktig innfartsvei til Askim. Deler av folketradisjonens Kongevei er fortsatt til stede. Fra Onstadsund til Sundgården, fra travbanen på Trippestad og fram til Eidarengveien, videre i skråningen på høyre side av veien ned til Eidarengbrua, og fra brua i aleén på venstre side av veien i bakken opp til Eidareng. Mellom Eidareng og Store Rud er den forsvunnet i dyrket mark, men fra Store Rud er den i behold over jordet fram til skogen, og gjennom skogen fram til veien til Kråkerud. Fra Trippestad er veirestene også deler av den rodebelagte bygdevei fra Askim til Eidsberg, som ble nedlagt som offentlig vei da Chausséen forbi Fusk var ferdig i 1857. Veien ble imidlertid brukt enda i mange år av folk i nordvestre del av bygda, forteller Kjøstel Westbye. Et stykke inne i skogen tar av stier til Rudsmosen, og på vei dit kan du på Tore Brevigs små skilt lese om områdets forskjellige fuglearter. Det er spennende det også. Hulveirester og gravhauger? Et stykke inn i skogen mellom Store Rud og Kråka har Tore Brevig funnet tre gamle stirester og to store hauger. Stirestene ligger nær folketradisjonens Kongevei, og parallelt med denne. Dette kan være rester av den eldste innfartsåren til Askim fra øst, opprinnelsen til Kongeveien. To arkeologer (privat besøk) bekrefter at stirestene synes å være rester av en meget gammel ferdselsesåre. De bekrefter også at den ene haugen er en gravhaug, mens den andre trolig er en kullmile. Ved siden av gravhaugen ble det dessuten funnet en potensiell dyregrav. (Tore Brevig sendte for 5 år siden et kart som viser stirestene, haugene og den potensielle dyregrav til Fylkeskonservatoren, og ba om en befaring. Befaringen har, tross purringer, ennå ikke funnet sted.) Etter den mislykkede beleiringen av
Akershus i 1716 fulgte Karl XII Kongeveien på tilbaketoget. Ved Onstadsund
ble han hindret
Kongeveien har uten tvil sin opprinnelse i en sti, som senere ble utviklet til en kjerrevei. En ferdselsåre som i begynnelsen av 1800-årene trolig var «en elendig blanding av sti og kjørevei», som Johan Skougård betegner de gamle veier i sin bok «Veivæsenets historie». Karl Johan bestemte derfor at veien skulle opprustes til å tåle vogntrafikk, og i 1823 var opprustningen ferdig, fortalte Torstein Torp. Fordi Kongeveien var en del av en trasé fra Leningrad til Oslo, ble den også kalt Mellomriksveien. Fra Onstadsund til Trippestad var veien ikke bare Kongevei. Strekningen var også en del av veien mellom Onstadsund og Lekum. Ved Trippestad svinget Kongeveien til venstre mot Hol, men traséen fortsatte også rett fram, over Korsegården og Sekkelsten til Lekum og Eidsberg kirke. Straks etter fergestedet ved Onstadsund passerte veien gårdene Huer og Onstad. Litt sydøst for Onstad gikk den sammen med veien fra Solberg, Tømt, Eik og Skårud, som underveis hadde samlet opp vei fra Holter og Trøgstad. Alle disse veiene gikk så samlet opp bakken til Haraldstad, hvor veien straks etter delte seg i en vei rett fram, fortsettelsen av Kongeveien, og en vei over jordet mot Lille Kolstad og Grøttvet, – begynnelsen på Lindholveien. Kongeveien passerte forbi husene på Lille Torp, som da lå litt syd for nåværende bebyggelse, på et jordstykke som ble kalt Tomta, og over ei stor steinbru, fortalte Thorstein Torp. Veien fortsatte videre forbi Store Torp, over Bergerkrysset og fram til Trippestad. Der svingte veien til venstre, passerte forbi travbanen på nordøst-siden, og fortsatte ned til bekken i bunnen av dråga mot Dæli, og videre opp bakken til Store Hol. Derfra fortsatte veien forbi Fossum og fram til Mørkved, hvorfra den fortsatte syd-østover i Eidsberg. Kongeveien var sterkt trafikkert i sommerhalvåret. Ikke minst av svensker som søkte sesongarbeide, men også av handlene svensker som førte med seg stangjern, spiker, papir osv. for bytting i for eks. salt og sild. Eldre folk forteller at man i blant også kunne se hele kudrifter etter veien, slakt- eller livdyr på fire bein på vei til markedet i Kristiania. Kudriftene stoppet ofte på Huer, hvor det var gjestgiveri, overnatting og innhengninger for dyrene. Det meste av den opprinnelige Kongeveien er nedbygd i dagens veier, men et par rester er tilbake: fra Onstadsund til Sundgården, og fra Trippestad travbane til den går inn i veien til Dehli. Det er fortalt at Kongeveien passerte bekken i dråga mellom Hol og Trippestad over ei stor steinbru. I dag er det bare noen løse steiner igjen av brua. Det er heller ikke rester igjen etter teglverket som langt tilbake lå i dette området.
Bildetekst: En rest av Chausséen finnes fortsatt under navnet Gamlevegen. Bildet er tatt i retning mot Eidsbergveien i krysset nær Askim Mølle. (Foto: Thorbjørn Koch) I 1857 ble det åpnet en ny og moderne vei gjennom Askim - Chausséen. Chausséen og brua over Fossumfossen har en lang forhistorie. Allerede i 1831 ba Amtmannen i Smaalenene veginspektør Dahlin om å undersøke mulighetene for å bygge ei bru nedenfor eller ovenfor Onstadsund. Året etter utarbeidet ingeniør-kaptein Garben et forslag for både trebru og jernbru ved Fossum. I årene som fulgte var det mye fram og tilbake om de forskjellige alternativer for plassering av bru, men i amtstinget i 1853 ble det lagt fram tegninger og overslag for veianlegg fra Brennemo i Eidsberg til Knapstad i Hobøl, og bru ved Fossum. I Veibudgetpropositionen for 1854-1857 ble bygging av Chausséen og bru ved Fossum anbefalt opptatt i arbeidsplanen for 1854-1860. Planen omfattet «vei fra Pladsen Brændemoen i Eidsberg, omtrent en ¼ mil vest for Mo Markedsplass, over Fossum foss ved en bro, og videre til Pladsen Knapstad». Det var forutsatt pukksteinsdekke mellom Fusk og Knapstad, 14499 meter, og grusveidekke mellom Fusk og Brændemoen. Maksimumsstigning var foreslått til 1 på 20, og kjørebredden 8 alen. Byggingen av Chausséen gikk greit, kanskje fordi man den gang hadde anledning til å pålegge bøndene pliktarbeid. Bønder med hest ble utskrevet i Eidsberg, Askim og Spydeberg, med kjøreplikt til veien var ferdig. Sluttregnskapet viste at veien kostet kr. 243,013,32, som ble dekket med kr. 204,013,32 av staten, og kr. 39,000,00 av amtet. Bruarbeidet ble utført av Fritzøe Verk, og arbeidet ble påbegynt høsten 1854. Treverket, 10x12 toms plank, ble skåret i Sverige og kjørt til Fossum med hest og vogn, men allikevel ble bruarbeidet ferdig på kort tid. Det heter at brua ble bygd mellom 1854 og 1857, men allerede i mai 1856 var trekonstruksjonene på plass. Kostnaden for Fossum bro var kr. 85,470,58. Av dette dekket staten kr. 71,206,58, og amtet kr. 14,264,00.Fremdeles finnes det rester av
Chausséen i Askim. Fra veikjøkkenet på Spydebergsiden av elva, over den
gamle Fossumbrua, Fra Svingen fortsatte Chausséen fram til Stordahls tidligere karosserifabrikk, og derfra rett fram og inn i Laholmenområdet. Da jernbanen kom i 1882 og kuttet Chausséen ved Stordahl, ble det bygd ny vei på sydsiden av jernbanelinjen, parallelt med denne, fram til krysningen av jernbanelinjen ved nåværende jernbaneovergang. Fra Laholmen fortsatte Chausséen mot den senere Askimbyen skole, og veien fra Laholmen til Askimbyen skole er en av de gjenværende rester av Chausséen i Askim. I dag er veibiten en forlengelse av Skolegata, og benyttes som tilførselsvei til villaene på Laholmen. Fra Askimbyen skole fortsatte Chausséen i samme trasè som den nuværende Skolegata fram til krysset ved det tidligere apoteket, Skakstadgården, Romiegården og Sparebankgården. Derfra fulgte den traséen for Eidsbergveien til litt forbi lyskrysset Eidsbergveien/RV 115, omtrent til kjøpmannsgården Bekkevold, hvor vi i dag finner Ånerud kontor-utstyr as. Chausséen passerte på nordsiden av bygningen, i en bue i retning Bøndenes Hus og fram til Løkenveien. På denne strekningen er chausseen forsvunnet. Fra Løkenveien fortstatte Chausséen til Høyendal, og derfra videre østover mot Sekkelsten. Mellom Løkenveien og toppen av Høyendalbakken er det en rest tilbake, den såkalte Gamleveien. Som på Laholmen fungerer også her den gjenværende bit av Chausséen som tilførselsvei til noen av områdets villaeiendommer. Solbergfosslinja var opprinnelig en anleggsjernbane. Banen ble påbegynt i 1915, og fra 1918 ble den tatt i bruk for transport av materialer, maskiner og annet utstyr til byggingen av kraftstasjonen i Solbergfoss
Bildetekst: Traséen der jernbanen fra Askim sentrum til kraftstasjonen ved Solbergfoss er i dag opparbeidet og vedlikeholdt som en populær gang- og sykkelsti (Foto: Thorbjørn Koch) I 1928 ble den første skinnebussen tatt i bruk. Det var en 17-seters vogn, bygd i Sverige, og lik datidens vanlige busser, med motoren plassert foran og utenfor karosseriet. I 1938 ble det tatt i bruk nok en skinnebuss, bygd ved Skabo etter svenske tegninger. Det var skinnebussen mange fortsatt husker, «Pædda» populært kalt. Fram til 1965, ble banen brukt til person- og godstrafikk. Deretter ble banetraséen i etapper ombygd til turvei, fram til den var ferdig i 1996. En meget populær turvei, som passerer gjennom vekslende natur, over gamle bruer, på kanten av dype raviner, en gang gravd ut av breelver. I blant over et jorde, og gjennom gløtter i skogen skimtes stundom storelva – Glomma. Langs linja kan fotfolk og syklister hele året møte skogens ville dyr – rådyr, elg og rev, og i blant en hare. Det myldrer av kvitrende småfugler, og i blant opplever trimmeren at en storfugl flakser opp inne i skogen. Ned for Skårud kan man gå opp på den lave åsen og skue ut over Onstadsund, og fantasere seg tilbake til 1716, da Karl Johan tok sine soldater over sundet, under beskytning av Stener på Hoel, som hadde vært i Kongsvinger og kjøpt kanon for å skyte på svenskene. Persontrafikken på banen foregikk med skinnebussene «Bussen» og «Padda». Bussene ble kjørt av flere «sjåfører», men fra de seneste årene huskes vel best Aksel Bakke og Arne Antonsen. Holdeplass i Askimbyen var «Solbergfossrampa» mellom Mølla og Elverket, og avgangstidene var kl. 11.35 formiddag og kl. 15.15 ettermiddag. Dessuten var det kinorute på søndagene. Det ble med «Padda» eller «Bussen» sendt mye varer fra forretningene i Askimbyen til kunder i Solbergfoss, og varene måtte leveres senest fem minutter før avgang. Varebestillingene ble ringt inn straks butikkene åpnet om morgenen, og det hendte man, for eks. i Samvirkelaget ved torget, hadde mer enn nok med å gjøre bestillingene ferdig, pakke dem i esker, og overholde leveringstiden på holdeplassen. Det var et fint tillitsforhold mellom Samvirkelaget og Solbergfosskundene. Hver kunde hadde sitt eget kort i forretningen, og der ble handelen notert. Rasjoneringskortene for kaffe, sukker og andre rasjonerte kolonialvarer, lå i forretningene, og ekspeditøren klipte merker på kortene etter bestillingslisten. Vanligvis én gang i uka kom så kunden med «Bussen» eller «Padda» for å gjøre helgehandel, og da ble ukens tilsendte varer samtidig betalt.
Bildetekst: Utsikt fra åsen nedenfor Skårud mot Onstadsund og Langnestangen (Foto: Arne Lystad)
Militærvei fra Langnes til Vamma
Bildetekst: Mellom Stenbøl og Fjeldstad er det en rest av militærveien på kart fra 1805 (Foto: Arne Lystad) På et militærkart fra 1805 for Schibtvetske Comp. District er det markert en vei fra Langnes til Vamma. Den går over Stenbøl, Fjeldstad og Tovengen, og fortsetter videre vest for Rom, vest for Skjolden og Flatmark og fram til Vammeli, hvor den deler seg i en vei ned til elvekanten, omtrent hvor nåværende bru ligger, og en vei til Dallerud, og videre til Lekum. En militærvei er bygd for forflytning av soldater og krigsmateriell, og det er derfor underlig at veien stopper ved strykene ovenfor Vammafossen. Overfart med båt var umulig, og det synes derfor som at forklaringen kan ligge i den gamle tradisjon på Skiptvetsiden av elva, hvor det heter at ved lav vannstand kunne man gå gjennom strykene mellom Askim og Skiptvet. Veien var også gårdsvei fra Langnes og Stenbøl fram til Tovengen og gårdene sydover før Langnesveien, i følge Gårdshistorie for Askim kom i 1930. På et kart fra 1926 fortsatte den fra Tovengen også mot Sando og overfartsstedet Wilsund. På et kart fra 1914 er det markert vei fra Langnes, over Ilen og fram til Osloveien ved Frydenlund. Veien er fortsatt til stede og godt synlig fra bekken syd for Stenbøl og fram til Fjeldstad, men fra Fjeldstad til Tovengen er den nedbygd i treningsvei for travkjøring, og fra Tovengen til E-18 følger den gårdsveien.
Bildetekst: «Røret» for bekken ved Olberg. (Foto:Arne Lystad) Det heter at Trøgstadveien var ferdig i 1911. På den tiden hadde man ikke rør av jern eller betong til føring av bekker under veien når den krysset slike. Det ble bygd gjennomføringer av vanlig gråstein, men veggene ble ikke stablet opp av røff, ubearbeidet kult. Det ble brukt rettvinklede, bearbeidede steiner i veggene, og lange, også bearbeidede, steiner som overdekking og bærekonstruksjon for den overliggende vei. Ved nedkjørselen fra tunet på søndre Olberg, der gårdsveien går inn i Trøgstadveien, er det en slik gjennomføring, et eksempel på håndverksferdigheten på den tiden Trøgstadveien ble bygd. Bekken under veien er der ført gjennom en «steinrenne» av rettvinklede, nøye tilhugne steiner. Synes du ikke dette er noe imponerende, så ta da deg en tur til jernbaneundergangen nedenfor Gudim, og du kan betrakte det samme i stort format, – et håndverksarbeide av rang. Undergangen er imponerende både i størrelse og utførelse, utført om lag 30 år før Trøstadveien ble bygd.
Gjennom jernbaneundergangen passerte en gammel vei fra Gudim til Ilen og Langnes. Svenskene hadde i 1814 stilling og lasarett på Gudim, og benyttet da sikkert denne veien til og fra slagfeltet. Men ferdselsåren kan være gammel, kanskje eldre enn gården Gudim. Torstein Torp fortalte at nedenfor Haraldstad krysset en vei fra Holter og Trøgstad veien mot Solbergfoss, og fortsatte mot Gudim og kirken. På et kart finner vi fortsettelse av denne veien, – fra prestegården, over Gudim og til Langnestangen, hvor veien slutter ved elva, litt nedenfor spissen på tangen.
|
